top of page

Velkommen

Velkommen inn i mitt liv og mine historier

Sphere on Spiral Stairs

Et liv uten dans, men et liv med MS

DSC05074.jpeg

Hjalmar, mitt navn, levd med MS siden 98, Charcot siden 2004 og kols i 2022

Har levd et
tøft liv!

Ble delvis ufør i 98, arbeidet og vært ufør siden. Arbeidet 100 % frem til 31..12.2023

Dette er ikke for å få sympati, eller annet, men for å belyse mitt liv og min mening

Dette er min sannhet

IMG_0850 (1).jpeg

Innledning

 

Noen øyeblikk deler livet i et før og et etter. For meg kom det øyeblikket en tidlig morgen i Trondheim, da jeg våknet på et hotellrom og forsto at kroppen min ikke lenger adlød meg. Smerten var altoppslukende, venstresiden lam,

28 år, med livet foran meg – trodde jeg. Jeg hadde jobbet dag og natt, bygget karriere og drømt om fremtiden, men på et blunk ble alt snudd på hodet. Det som fulgte var en reise gjennom sykehusrom, ensomhet, frykt – men også uventet styrke, varme møter og små øyeblikk av humor midt i det mørkeste.Dette er historien om kampen min mot sykdommen, men også historien om å finne seg selv på nytt.


Jeg var 28 år gammel og på jobb i Trondheim, våkner til et mareritt av svette, svimmelhet og lammelser i venstre side. Han klarer med nød og neppe å komme seg på badet, skifter klær og insisterer på å komme meg hjem til Oslo. Jeg gjennomfører en dramatisk drosjetur og flyreise, før kolleger på kontoret ringer ambulanse

  1. Innleggelse på Rikshospitalet
    På Rikshospitalet starter en periode med morfinrus og fortvilelse. Jeg deler rom med alvorlig syke, blant annet en 80-åring som viser seg å være far til sykehusdirektøren. Første natten dør en medpasient. Det er en brutal vekker på hvor alvorlig situasjonen kan være. Min mor er trofast besøkende og hans viktigste støtte.

  2. Møtet med medpasientene
    Gjennom samtaler med romkameratene lærer jeg mer om MS og andre nevrologiske sykdommer. Jeg møter mannen fra Hobøl, en enslig og svekket pasient som jeg motiverer til å tenke større om livet. Humor og små øyeblikk av fellesskap på røykerommet gir lysglimt i den ellers dystre hverdagen

  3. Tiden på sykehuset
    Dagene preges av undersøkelser, smerter og venting. Jeg tar ryggmargsprøve og MR, og jeg merker at smertene tærer på både kropp og psyke. Jeg opplever også svikt fra deler av familien; faren og broren holder seg unna, mens moren møter opp og holder humøret mitt oppe 

  4. Hobølmannens vendepunkt
    Inspirert av meg selger Hobølmannen huset sitt for å reise til Sri Lanka. Denne historien setter dype spor hos Hjalmar og viser at livet kan endres hvis man våger. Å se en annen vei, finne håp og det ga et lite løft i en vanskelig periode.

  5. Diagnosen MS
    Legen bekrefter til slutt at jeg har MS. Jeg er sjokkert og fylt av bekymringer for lån, gård, jobb og fremtid. Jeg velger å ikke fortelle sannheten til familie og venner i første omgang, for å skåne dem og meg selv. Nettene blir fylt av bekymringer og uro for hva sykdommen vil bety.

  6. Hjemreisen og isolasjonen
    Etter nesten en drøy måned på sykehuset får jeg reise hjem. Med seg har jeg en liste over åtte livsutfordringer han må ta tak i, blant annet forholdet til far, bror, gården, banken og jobben. Hjemme starter en periode med ensomhet, refleksjon og kamp mot smerter og begynnende depresjon. Far kom med mat for ett døgn fast etter at han var ferdig på jobb.

  7. Oppgjør med økonomien
    Hjalmar tar konfrontasjonen med den lite medfølende banksjefen, som etter press til slutt går med på å fryse renter og avdrag. Denne seieren, kombinert med små mål hjemme, gir meg en følelse av kontroll midt i kaoset. Jeg begynner å bygge en mental strategi for å komme meg videre.

  8. Livsendringer og relasjoner
    Jeg knytter sterkere bånd til moren, begynner å verdsette samtalene med ei fra jobben, og opplever en gryende forelskelse. Jeg får også en forsiktig kontakt med ei venninne, en kvinne han møtte på en firmatur, som gir ham følelsen av at livet kan romme noe mer enn sykdom og tøft arbeid

  9. Veien videre
    Vekta øker dramatisk som bivirkning av medisinene, men smertene avtar gradvis. Jeg begynner å gå korte turer, setter meg små mål og kjenner at både fysikk og psyke sakte forbedres. Jeg finner trøst i å se tilbake på egne prestasjoner – som fotball arbeidet i Høland – og bestemmer meg for å møte motgangen med den samme målrettet  som før sykdommen slo til

  10. På jobb

Firesafe - ut av Norsk Hydro

Det startet på mange måter med en uro. Jeg var leder, jeg hadde ansvar, men jeg eide ingenting. Hver dag kunne noen i Hydro bestemme seg for å selge eller legge ned, og da ville jeg stå igjen uten makt til å styre min egen fremtid. Da signalene om et salg kom, kjente jeg at tiden var inne: Jeg måtte overta. Jeg ville ha kontroll over mitt eget livsverk.

Jeg hadde Nina med meg fra første stund. Hun var ny i selskapet, men hadde på kort tid vist seg å være både skarp, målbevisst og modig. Vi møttes ofte på den lille kinarestauranten på Carl Berner – billig, anonym og perfekt for lange strategikvelder. Mens andre bestilte takeaway, satt vi i timevis med servietter og kladdeark fulle av planer. Vi diskuterte eierandeler, roller, finansiering og hvordan vi skulle bygge selskapet vårt fra bunnen av.

Firesafe as var den gang, brannavdelinger, Skadesanering as, og Norske Ståldører.

Det endte opp med at vi overtok alle brannavdelinger og Norske Ståldører as.

DSC05074_edited.jpg

Finansiering

Finansieringen ble et kappløp mot klokka. Jeg trengte kassakreditt, lån eller factoring og alt jeg kunne få tak i. Dette var en dårlig tid generelt, selskapet hadde Hydro "dyttet"inn alt mulig og hadde stygge tall, vi var unge 28 år, vi hadde alt mot oss, men viste samtidig at Hydro ville ha det ut, i værste fall legge ned.

En kveld på Smuget møtte jeg en kvinne som var i ferd med å starte Gotia Banken i Norge. Hun måtte umiddeltbart få gjort arbeid i hennes lokale. Vi endte opp med en finansiering i Gotia Banken.

Jeg gikk ut i vinternatta med følelsen av at tilfeldigheter og mot var vår egentlige kapital.

Starten

Forhandlingene med Hydro var beinharde. De ville dytte Norske Ståldører og en dansk avdeling med stor negativ egenkapital over på oss. Vi forhandlet oss unna de verste fellene, men måtte ta noen tunge poster med på kjøpet. Til gjengjeld fikk vi med oss et fremførbart underskudd på 14 millioner, som vi kunne bruke for å snu selskapet raskere til pluss.

Januar 1993 var Firesafe vårt. Jeg var daglig leder (med 39%), Nina markedssjef (29%), Seim Haugen styreleder og Ameln (30%) en stille eier i bakgrunnen. Den dagen vi sto foran de ansatte og fortalte at vi hadde overtatt, kjente jeg både frykt og stolthet.

Noen var skeptiske, noen var direkte sure, men de fleste forsto at dette var starten på noe nytt.

Vi la en enkel, men brutal plan: kutte kostnader, skape trivsel, bygge kultur og snu selskapet fra tap til overskudd på ett år. JJeg levde på koffein, adrenalin og lange netter. Dagene fløt sammen til en eneste strøm av møter, reiser og telefoner. Firesafe ble ikke bare jobben min – det ble livet mitt.

I ettertid ser jeg at det var råskapen, troen og det umulige motet som gjorde at vi klarte det. Jeg hadde gått all in, og Nina sto der sammen med meg hele veien. Overtakelsen fra Hydro var mer enn et eierskifte. Det var starten på en epoke som definerte både meg og livet mitt.

En tøff kamp som
ente godt

Vi gjorde arbeiderne
viktige!



Vi endret kultur og
skapte aktiviteter



Vi stilte høye krav

 

Kapitalister er gode å ha innimellom. Denne gang ikke de 300.000,- men navnet

Vi visste at vi trengte tyngde og troverdighet. Nina ringte Odd Seim Haugen, tidligere skipresident og høyesterettsadvokat, mens jeg tok kontakt med Haakon Ameln, mannen som en gang hadde eid Protan og solgt brannavdelingen til Hydro.. Det føltes nesten absurd å sitte i de dyre lokalene til Ameln og legge frem vår plan. Han spurte:
«Hvor mye egenkapital har dere?»
Jeg svarte, med et skjevt smil:
«Noen hundrelapper – men vi har en plan.»

Det uventede skjedde. Ameln sa ja. Han gikk inn med 300.000 kroner mot 30 % eierskap.

bottom of page