Nok er nok

Kunne de være en ine å se rundt deg og vurdere er det nok!

Jeg sitter ved vinduet i niende etasje i Lillestrøm. Nedenfor meg ser jeg lysene fra husene, bilene som glir forbi, og menneskene som haster gjennom gatene. Jeg spør meg selv: Når er nok egentlig nok?

På TV snakker de om fotball. Milliarder flyttes mellom klubber, spillerlønninger som aldri kan brukes opp i løpet av et liv. Samtidig vet jeg at skoler i nabolaget mitt må kutte stillinger, og sykehjem sliter med å bemanne nattevakter. Hvordan kan vi akseptere at en fotballovergang er viktigere enn verdighet for de gamle?

Jeg blar videre til nyhetene. Krigene. Bilder av barn som gråter i ruiner, fedre som bærer sine døde. Gaza, Ukraina, Sudan. Liv rives bort, og jeg klarer ikke å forstå hvordan noen liv kan regnes som mer verdt enn andre. Er ikke et menneske et menneske – uansett hvor det er født?

Religion dukker opp som overskrift. Prester, imamer og ledere snakker om fred – men likevel blir tro brukt som våpen. Skillelinjene blir dypere, murene høyere. Jeg husker når tro var en kilde til håp. Nå virker det som økonomi og makt alltid finner en vei til å misbruke den.

Jeg tenker på jorden vår. Jeg ser ikke skogene herfra, men jeg vet at de hugges ned. Jeg ser ikke havene, men jeg vet at de tømmes. Jeg ser ikke himmelen fra verdensrommet, men jeg vet at den blir gråere. Alt i bytte mot vekst, penger, enda en prosent mer på et regnskap.

Jeg lukker vinduet, men tankene blir værende. Kanskje er svaret ikke mer. Kanskje vi trenger å stoppe opp. Ta en pause – i forbruket, i krigene, i kravene.

Kanskje den viktigste setningen i vår tid er: Nok er nok.